En uholdbar situasjon

På fredag reiste vi til Hebron sammen med en gruppe som kalles Breaking the Silence. Gruppen er opprettet av tidligere israelske soldater som forteller om sine opplevelser fra militæret. Det var en veldig sterk opplevelse.

I sentrum av Hebron finner man en delt synagoge/moske hvor patriarkgravene er - et sted som er hellig for både jøder, muslimer og kristne. Dette gjør byen attraktiv. Fra 1930 til rundt 1970 fantes det bare palestinere her, men på 70-tallet begynte ortedokse jøder å flytte hit. De hadde ikke tillatelse, men fikk likevel beskyttelse av militæret til å opprette en bebyggelse. Dette førte til reaksjoner fra palestinerne, og settlerne trengte mer beskyttelse. For øyeblikket bor det ca. 500 ortedokse jøder i Hebron, og disse trenger så mye som rundt 500 militære til å beskytte seg. Dette er ganske interessant hvis man ser nærmere på situasjonen, og man kan spørre seg hvem som egentlig trenger beskyttelse.

Før 1970 bodde det palestinere i hele Hebron. Byen har gradvis blitt delt i to, og sentrum av byen er nå dominert av settlerne. Hver gang det er opptøyer fra palestinernes side, forlanger settlerne en gjenytelse fra militær og politi. Dette består i inndragelse av eiendom, avstenging av gater eller stenging av markeder og butikker. Når vi vandret gjennom gatene i byen så vi husene hvor palestinerne bodde - de har gitter rundt balkongene sine slik at man ikke kan kaste ting på dem. Når de skal ut av husene må de klatre ut på taket og ned i bakgården siden enkelte av gatene er stengt for gjennomgang for palestinere. Dette er husene de har vokst opp i, gatene de har lekt i. Skolebarna utgjør tydeligvis en voldsom fare for de fem hundre settlerne.

Under oppholdet fikk vi komme på besøk til en palestinsk familie. Da vi satt i hagen hans og ble ønsket velkommen, hørte vi at noe ble kastet på taket hans. Det var settlernaboen som bruker hagen hans som avfallsplass. Han fortalte at tidligere besøkende har blitt kastet stein på. Vi fikk også en se video som viste at barna til settlerne kastet stein på de palestinske skolebarna. Hvis barna er under tolv år kan de ikke bli anklaget for noe rettslig, så de får altså beskjed av foreldrene sine om å gjøre dette.

Jeg vet at settlersiden av dette ikke belyses her. Men det er bare så vondt å se dette. Og å vite at de unge, unge guttene og jentene i militæret blir vist rundt av settlerne når de ankommer Hebron, at de er der for å beskytte DEM. Og at settlerbarna blir oppdratt til å hate palestinerne. Og at de palestinske barna blir oppdratt til å hate settlerne. Og at jeg bare kan reise tilbake til min trygge norske tilværelse, mens palestinerne ikke engang får lov til å gå ut inngangsdøra si på normalt vis, men må gå via taket. Det er skammelig.

Så fra trygge, vanlige, velferds-Harstad vil jeg sende en appell til alle om å besøke Palestina. Om å se Vestbredden og om å snakke om det. Om å ikke skru av lyden på Tv'en når det er snakk om Palestina fordi vi er lei av å høre om den evinnelige konflikten. Om å ikke glemme Palestina.