Foer jeg reiste tenkte jeg paa hvordan det ville bli aa vaere sammen med de arabiske barna. Jeg kan vel ha sagt noe saant som at unger er unger uansett hvor man er, de er flotte og herlige og tillitsfulle (og alt det andre, altsaa litt slitsomme...). Men jeg maa innromme at det rett og slett er en kjempeutfordring aa vaere i campen og prove aa legge til rette for diverse aktiviteter. For det forste er det selvfolgelig spraaket - arabisk er ikke noe man bare plukker opp i lopet av et par dager. Det hadde jeg selvfolgelig tenkt litt paa, men det blir ganske mye vanskeligere enn jeg/vi hadde trodd. For det andre har disse ungene rett og slett opplevd endel ting som jeg ikke kan forestille meg - de bor jo i en flyktningeleir! De forste dagene var de ganske sjenerte, men naa er de vant til oss og viser en del sider jeg ikke trodde jeg skulle faa se. De er rett og slett temmelig slemme mot hverandre. Naar det blir for ille klapser laereren dem og kjefter og smeller - og saa er det tilbake til det samme straks hun snur ryggen til. Det er ganske vanskelig aa bedrive en pedagogikk som stemmer overens med det jeg har laert gjennom utdanningen... Utfordrende aa skille to barn som ryker sammen i vilt sinne paa en pedagogisk og oppbyggelig maate, men vi prover saa godt vi kan. Aa forklare at de kan leke sammen blir en vits i enkelte tilfeller. Jeg vet ikke helt hvordan norske barn i 5-6-aarsalderen er, men dette er iallafall ganske ille. I dag har vi laget noen fine isoporballer med kreppapir som de har lekt med - men foer vi delte de ut laget vi de for sikkerhets skyld "strangleproof", siden de mest sannsynlig kommer til aa bli brukt til kvelningsforsoek foer eller siden.
Samtidig saa er de ogsa veldig fine. Naar laereren har samlingsstund med Roedhette og ulven (haha), ligger de storste slosskjempene paa hverandres skulder og lytter henfoert. Og naar mannen til Muna (koordinatoren her i Ramallah) ironisk sier at vi har en veldig viktig oppgave siden vi oppdrar neste generasjons biltyver og gateselgere, maa jeg le hoyt siden det sannsynligvis er sant, og samtidig svelge flere ganger siden det sannsynligvis ER sant.
Jaja. Vi faar vel prove aa laere dem noe om engelsk og tall og greier, saa de klarer aa snyte noen turister om en ti-femten aar, og tjene til livets opphold. I en flyktningeleir som, jeg gjentar, ble opprettet i 1949. Blir neppe avviklet med det forste.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Ei dame jeg kjenner som har vært jevnlig i Palestina siden før jeg ble født var ganske fortvila etter siste tur nedover for ikke så lenge siden. Hun fortalte at det aller verste var måten barn har begynt å oppføre seg på - tidligere hadde hun aldri hatt dårlige eller ubehagelige opplevelser med palestinske barn, men nå hadde de begynt å oppføre seg ganske kjipt, kaste steiner, krangle og rope stygge ting. Hun var ganske sjokkert over utviklingen og mente det er en tydelig indikasjon på hvor ille situasjonen har blitt, et symptom på større problemer. Barn skal være barn. Friske barn er greie barn. Når barn truer med å kvele hverandre så har de det ikke bra, og det er de voksnes feil. I dette tilfelle er det også hele det internasjonale samfunnets feil, som har vært blind så lenge - og som fortsatt er det.
Vi jobbet jo også daglig med barn i Rashedie, den palestinske flyktningeleiren i Libanon, og jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen din, selv om de også var litt umedgjørlige til tider. Så det er nok en grunn, Palestinerne i Libanon har det (tross alt) en hel del bedre enn de på Vestbredden, for ikke å snakke om Gaza. Spre lek og glede, det er det de trenger. Selv om de krangler. Eller kanskje aller mest fordi.
Jeg vet det. Det at barna er umedgjorlige og krangler og sloss betyr ikke at de ikke fortjener omsorg, det betyr nettopp at de trenger det. Og det at vaare barn i leiren i Ramallah sloss hele tiden sier definitivt noen om et storre bilde.
Det blir ogsaa veldig rart aa besoke Israel og mote hyggelige folk naar jeg kjenner til situasjonen i leiren. Dette landet er saa vakkert og menneskene er saa hyggelige - mot meg, vel og merke. Smaken av urettferdighet sitter i halsen.
Post a Comment