Flyplassen i Tel Aviv og videre til Ramallah

Naa sitter jeg paa en internettkafe i Ramallah og prover aa summere opp litt. Kan fortelle kort om reisen forst - jeg reiste til London paa torsdag for aa moete de to andre frivillige, Steph og Welmoed (henholdsvis britisk og nederlender). Vi fikk moete koordinatorene for sommerleiren og en jente som var der i fjor, Elisabeth. Elisabeth fortalte om hennes moete med Ben Gurion, flyplassen - hun hadde altsaa blitt avhoert i 8 timer foer hun fikk komme inn. Man skal overhode ikke nevne det palestinske omraadet, og man skal helst vaere kristen eller jodisk og komme for aa se paa de hellige stedene. Det palestinske folk er et ikke-tema. Vi maatte altsaa koordinere historier og planlegge en tre ukers ferie foer vi landet i Tel AViv. Det gikk paa merkelig vis veldig bra, vi ble bare avhoert i fem minutter foer de var overbevist om vaare badeplaner. Vi ble mott av en drosjesjaafor som kjorte oss strake veien til Ramallah i graalysningen - det var et fantastisk syn, men ikke uten en viss bismak. Veiene i Israel er selvfolgelig kjempegode, men straks man passerer checkpointen blir det humper og soeppel i veigrofta. Vi kjorte rett gjennom checkpointen, siden drosjen hadde israelske skilter og da kan man gjore som man vil. Dessuten er det langt vanskeligere aa komme seg inn i Israel enn det er aa komme seg til Vestbredden. Som en av de vi har moett sa det: Det er vanskeligere aa komme inn i Pareadis enn inn i helvete... Det er saa rart og saa veldig urettferdig, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for palestinerne. Ikke-folket.

Ellers har vi blitt plassert i en veldig fin leilighet i et rolig boligstrok i Ramallah, rett ved siden av en moske. Det minner ingenting om det man ser paa TV. Media kommer jo bare naar det er eksplosjoner og israelske tanks, men naa er det vakkert og rolig og folk er veldig vennlige. I dag hadde vi forste dag i sommerleiren og det var fint. Ungene er fine og braakete og stort sett som unger flest. Rart aa tenke paa at de er noe saant som fjerde generasjon flyktninger. Leiren de bor i ble opprettet i 1949.

Det er litt vanskelig aa skjonne alt dette. Og litt vanskelig aa tro at det skal gaa bra, eller at ting skal ordne seg paa en god maate for de fleste - at disse menneskene skal faa oppleve rettferdighet, alt tatt i betraktning. Men de aller fleste vi moter er positive og glade og vennlige. Kanskje det er den eneste maaten aa gjore det paa?