En uholdbar situasjon

På fredag reiste vi til Hebron sammen med en gruppe som kalles Breaking the Silence. Gruppen er opprettet av tidligere israelske soldater som forteller om sine opplevelser fra militæret. Det var en veldig sterk opplevelse.

I sentrum av Hebron finner man en delt synagoge/moske hvor patriarkgravene er - et sted som er hellig for både jøder, muslimer og kristne. Dette gjør byen attraktiv. Fra 1930 til rundt 1970 fantes det bare palestinere her, men på 70-tallet begynte ortedokse jøder å flytte hit. De hadde ikke tillatelse, men fikk likevel beskyttelse av militæret til å opprette en bebyggelse. Dette førte til reaksjoner fra palestinerne, og settlerne trengte mer beskyttelse. For øyeblikket bor det ca. 500 ortedokse jøder i Hebron, og disse trenger så mye som rundt 500 militære til å beskytte seg. Dette er ganske interessant hvis man ser nærmere på situasjonen, og man kan spørre seg hvem som egentlig trenger beskyttelse.

Før 1970 bodde det palestinere i hele Hebron. Byen har gradvis blitt delt i to, og sentrum av byen er nå dominert av settlerne. Hver gang det er opptøyer fra palestinernes side, forlanger settlerne en gjenytelse fra militær og politi. Dette består i inndragelse av eiendom, avstenging av gater eller stenging av markeder og butikker. Når vi vandret gjennom gatene i byen så vi husene hvor palestinerne bodde - de har gitter rundt balkongene sine slik at man ikke kan kaste ting på dem. Når de skal ut av husene må de klatre ut på taket og ned i bakgården siden enkelte av gatene er stengt for gjennomgang for palestinere. Dette er husene de har vokst opp i, gatene de har lekt i. Skolebarna utgjør tydeligvis en voldsom fare for de fem hundre settlerne.

Under oppholdet fikk vi komme på besøk til en palestinsk familie. Da vi satt i hagen hans og ble ønsket velkommen, hørte vi at noe ble kastet på taket hans. Det var settlernaboen som bruker hagen hans som avfallsplass. Han fortalte at tidligere besøkende har blitt kastet stein på. Vi fikk også en se video som viste at barna til settlerne kastet stein på de palestinske skolebarna. Hvis barna er under tolv år kan de ikke bli anklaget for noe rettslig, så de får altså beskjed av foreldrene sine om å gjøre dette.

Jeg vet at settlersiden av dette ikke belyses her. Men det er bare så vondt å se dette. Og å vite at de unge, unge guttene og jentene i militæret blir vist rundt av settlerne når de ankommer Hebron, at de er der for å beskytte DEM. Og at settlerbarna blir oppdratt til å hate palestinerne. Og at de palestinske barna blir oppdratt til å hate settlerne. Og at jeg bare kan reise tilbake til min trygge norske tilværelse, mens palestinerne ikke engang får lov til å gå ut inngangsdøra si på normalt vis, men må gå via taket. Det er skammelig.

Så fra trygge, vanlige, velferds-Harstad vil jeg sende en appell til alle om å besøke Palestina. Om å se Vestbredden og om å snakke om det. Om å ikke skru av lyden på Tv'en når det er snakk om Palestina fordi vi er lei av å høre om den evinnelige konflikten. Om å ikke glemme Palestina.

Siste dagene i Ramallah

Merkelig hvor fort tiden gaar naa mot slutten av oppholdet. Siden sist har jeg besokt mer av Israel, blitt mer og mer frustrert - men ogsaa hatt det fint - paa sommerleiren, og faatt flere inntrykk fra Palestina. Jeg har vaert i Haifa, nord i landet, og besokt baha'ienes hellige steder. Har ogsaa besokt Galilea, det vil si omraadet der Jesus skal ha vandret rundt og utfort mirakler. Vi motte noen jenter paa hostelet som oppdaterte oss paa bibelhistorien, de var paa en fire ukers rundreise for a gaa i Jesu fotspor. Interessant, jeg synes det er spennende aa mote saa mange religiose mennesker, ikke bare kristne men joder, muslimer og baha'ier. Men jeg kan ikke bli kvitt den ekle bismaken naar jeg ser Israel som er saa vakkert og fredelig, og samtidig vite at landet oppforer seg som en terrormakt. Naar vi tar bussen inn til Jerusalem maa vi passer et checkpoint, og heldig meg med mitt rode pass fra Europa kan sitte fredelig paa bussen mens palestinerne maa ut og gaa gjennom en nedverdigende gate der de blir brolt til. Opplevelse: sitter paa bussen inne i Jerusalem, den blir stoppet paa et mobilt checkpoint og tre soldater kommer inn i bussen. De gaar bakover og sjekker alles identitetspapirer. Paa et tidspunkt roper de hoyt til en gammel dame og peker mot utgangen. Saa snur de seg mot oss og smiler: How are you?

Saa er de bare 18-19 aar og alle maa i militaeret, gutter i tre aar og jenter i to. Hvis man nekter kommer man i fengsel. Aarlig gjor et par hundre nettopp det.

I campen gaar det opp og ned. I forrige uke provde en av gutta aa bite meg. Naa har vi gaatt saa langt at hvis de oppforer seg for daarlig baerer vi de bare avgaarde, setter dem paa en stol og venter til de foler seg klar til aa delta igjen. Jeg maa tilstaa at det er ikke alltid jeg snakker med min varmeste stemme til dem (og av og til snakker jeg til dem paa norsk, haha). Jeg vet ikke hva vi kunne gjort i forkant for aa unngaa disse tingene, kanskje planlagt bedre etc. Det er iallefall ikke ungenes feil. I gaar var vi paa piknik med dem, og det var en herlig dag - de hadde masse plass aa springe rundt paa, det var lekeapparater der og vi hadde med oss noen plastballer. Det var bare et par sloss-episoder og ingen graat - rekord! I morgen skal vi ha farvel-fest, og jeg tror de har hatt det bra, bedre enn aa drive gatelangs i leiren uten annet aa gjore enn aa irritere hverandre og sine modre. Zaki, en av trobbelgutta, spurte igaar etter pikniken: hvorfor er dere her egentlig? Han kunne ikke helt skjonne det, hvorfor det kommer noen gaerne europeere som ikke kjefter (iallefall prover aa la vaere) eller dasker dem hvis de gjor noe galt. Jeg tror det er viktig. Aa vaere i Palestina og slik vise at verden er klar over situasjonen - selv om verden ser ut til aa vaere blind...

I morgen skal vi reise til Betlehem og fredag forhaapentligvis til Hebron - saa faar vi sett litt av resten av Vestbredden. Som jeg allerede liker veldig godt.

Israel - det hellige land

I helga har jeg vaert turist i det hellige landet Israel.

Fredag reiste vi inn til Jerusalem og ut til Dodehavet - der man kan flyte paa vannet fordi det er saa salt, der man finner jordoverflatens laveste punkt. Dette er altsaa egentlig Vestbredden, men det styres og drives av Israel - det er tross alt en vanvittig turistmagnet. (Litt oppskytt maa jeg tilstaa: veldig varmt og lett aa faa enorme mengder saltvann i munn og nese, usj.)Dodehavet grenser til Jordan og det sies at Jesus ble dopt paa akkurat denne plassen, der Jordanelva moter Dodehavet.

Om kvelden tok vi bussen inn til Jerusalem og fant hostelet vaart, for vi gikk ned mot Klagemuren for aa se paa jodene som feiret begynnelsen av sabbaten. Det var veldig fint. De motes foran muren for aa danse og synge og legge de beromte lappene inn i muren - de skriver altsaa en bonn paa en lapp og stikker den inn i muren. Det sies at joder i andre land kan faa joder i Jerusalem til aa mote opp foran muren i 40 dager i strekk for aa legge en bonn inn i muren - og da vil bonnen eller onsket gaa i oppfyllelse. Ja, det sies jo saa mangt. Det var uansett et fantastisk syn. Tilbake paa hostelet motte vi faktisk flere unge jodiske jenter og gutter som var paa ferie i Jerusalem. Det finnes faktisk et system som kalles Birth Right, det vil si at alle unge joder faar betalt reise og opphold i Jerusalem av en jodisk organisasjon, siden alle joder har rett til aa reise til Jerusalem - og en av de vi motte var paa Birth Right-reisen sin. Det er ganske spesielt, vil jeg si. Og saa var det interessant aa mote disse unge jodiske menneskene. De har naturlig nok et helt annet bilde av situasjonen enn det jeg har, for ikke aa snakke om de palestinerne jeg vi har mott. De vi motte var fra Storbrittania og Canada, og de diskuterte hvordan BBC alltid dekket den palestinske siden og hvordan alt ble fremstilt feil. Den unge canadieren som var paa Birth Rigt-tur snakket om hvordan "vi" hadde blitt jaget ut av Israel for to tusen aar siden, og hvordan "vi" folte det naar "vi" fikk tilbake Ost-Jerusalem i 1967. Det er veldig rart med denne folelsen av samhold som oppstaar paa tvers av nasjoner - og ogsaa veldig naturlig. Men jo flere mennesker jeg moter jo mer pessimistisk blir jeg. Jeg skjonner ikke helt hvordan de to sidene skal motes. Det er jo ikke saann at noen sidene laerer barna sine at de andre er til aa snakke med - mer den andre veien. Naar jeg ser paa barna i campen som sloss over alle ting blir jeg litt oppgitt. Og lei meg fordi de har saa faa muligheter.

Men jeg maa si en ting. Atmosfaeren i Jerusalem er utrolig fin. Det er rett og slett tre verdenreligioner som deler byen - selv om det kanskje er en skeiv fordeling. Jeg kjenner at jeg blir rolig og glad av aa vaere der. A vaakne en sondags morgen til kirkeklokker og bonn fra moskeen, og aa see de ultraortokse jodene gaa gjennom byen for aa starte paa en ny uke etter sabbat - jo, det er fint. Jeg vet at det ikke er saa enkelt at de lever sammen i harmoni, men om de bare kunne gjort det.

Unger er unger?

Foer jeg reiste tenkte jeg paa hvordan det ville bli aa vaere sammen med de arabiske barna. Jeg kan vel ha sagt noe saant som at unger er unger uansett hvor man er, de er flotte og herlige og tillitsfulle (og alt det andre, altsaa litt slitsomme...). Men jeg maa innromme at det rett og slett er en kjempeutfordring aa vaere i campen og prove aa legge til rette for diverse aktiviteter. For det forste er det selvfolgelig spraaket - arabisk er ikke noe man bare plukker opp i lopet av et par dager. Det hadde jeg selvfolgelig tenkt litt paa, men det blir ganske mye vanskeligere enn jeg/vi hadde trodd. For det andre har disse ungene rett og slett opplevd endel ting som jeg ikke kan forestille meg - de bor jo i en flyktningeleir! De forste dagene var de ganske sjenerte, men naa er de vant til oss og viser en del sider jeg ikke trodde jeg skulle faa se. De er rett og slett temmelig slemme mot hverandre. Naar det blir for ille klapser laereren dem og kjefter og smeller - og saa er det tilbake til det samme straks hun snur ryggen til. Det er ganske vanskelig aa bedrive en pedagogikk som stemmer overens med det jeg har laert gjennom utdanningen... Utfordrende aa skille to barn som ryker sammen i vilt sinne paa en pedagogisk og oppbyggelig maate, men vi prover saa godt vi kan. Aa forklare at de kan leke sammen blir en vits i enkelte tilfeller. Jeg vet ikke helt hvordan norske barn i 5-6-aarsalderen er, men dette er iallafall ganske ille. I dag har vi laget noen fine isoporballer med kreppapir som de har lekt med - men foer vi delte de ut laget vi de for sikkerhets skyld "strangleproof", siden de mest sannsynlig kommer til aa bli brukt til kvelningsforsoek foer eller siden.

Samtidig saa er de ogsa veldig fine. Naar laereren har samlingsstund med Roedhette og ulven (haha), ligger de storste slosskjempene paa hverandres skulder og lytter henfoert. Og naar mannen til Muna (koordinatoren her i Ramallah) ironisk sier at vi har en veldig viktig oppgave siden vi oppdrar neste generasjons biltyver og gateselgere, maa jeg le hoyt siden det sannsynligvis er sant, og samtidig svelge flere ganger siden det sannsynligvis ER sant.

Jaja. Vi faar vel prove aa laere dem noe om engelsk og tall og greier, saa de klarer aa snyte noen turister om en ti-femten aar, og tjene til livets opphold. I en flyktningeleir som, jeg gjentar, ble opprettet i 1949. Blir neppe avviklet med det forste.

Flyplassen i Tel Aviv og videre til Ramallah

Naa sitter jeg paa en internettkafe i Ramallah og prover aa summere opp litt. Kan fortelle kort om reisen forst - jeg reiste til London paa torsdag for aa moete de to andre frivillige, Steph og Welmoed (henholdsvis britisk og nederlender). Vi fikk moete koordinatorene for sommerleiren og en jente som var der i fjor, Elisabeth. Elisabeth fortalte om hennes moete med Ben Gurion, flyplassen - hun hadde altsaa blitt avhoert i 8 timer foer hun fikk komme inn. Man skal overhode ikke nevne det palestinske omraadet, og man skal helst vaere kristen eller jodisk og komme for aa se paa de hellige stedene. Det palestinske folk er et ikke-tema. Vi maatte altsaa koordinere historier og planlegge en tre ukers ferie foer vi landet i Tel AViv. Det gikk paa merkelig vis veldig bra, vi ble bare avhoert i fem minutter foer de var overbevist om vaare badeplaner. Vi ble mott av en drosjesjaafor som kjorte oss strake veien til Ramallah i graalysningen - det var et fantastisk syn, men ikke uten en viss bismak. Veiene i Israel er selvfolgelig kjempegode, men straks man passerer checkpointen blir det humper og soeppel i veigrofta. Vi kjorte rett gjennom checkpointen, siden drosjen hadde israelske skilter og da kan man gjore som man vil. Dessuten er det langt vanskeligere aa komme seg inn i Israel enn det er aa komme seg til Vestbredden. Som en av de vi har moett sa det: Det er vanskeligere aa komme inn i Pareadis enn inn i helvete... Det er saa rart og saa veldig urettferdig, og jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for palestinerne. Ikke-folket.

Ellers har vi blitt plassert i en veldig fin leilighet i et rolig boligstrok i Ramallah, rett ved siden av en moske. Det minner ingenting om det man ser paa TV. Media kommer jo bare naar det er eksplosjoner og israelske tanks, men naa er det vakkert og rolig og folk er veldig vennlige. I dag hadde vi forste dag i sommerleiren og det var fint. Ungene er fine og braakete og stort sett som unger flest. Rart aa tenke paa at de er noe saant som fjerde generasjon flyktninger. Leiren de bor i ble opprettet i 1949.

Det er litt vanskelig aa skjonne alt dette. Og litt vanskelig aa tro at det skal gaa bra, eller at ting skal ordne seg paa en god maate for de fleste - at disse menneskene skal faa oppleve rettferdighet, alt tatt i betraktning. Men de aller fleste vi moter er positive og glade og vennlige. Kanskje det er den eneste maaten aa gjore det paa?

Før avreise

Nå er det en uke til jeg skal være fremme på Vestbredden. Fredag reiser jeg fra London og lander i Tel Aviv, hvor reisen går videre via diverse check points og ender i Ramallah. Her skal jeg være i tre uker og jobbe som frivillig i en barneleir. Dette er til vanlig en skole som er drevet av kvekere. De siste ukene har det vært litt usikkert om vi skulle reise eller ikke grunnet uroen på Gaza - men nå er det relativt rolig og vi håper det holder seg.

Jeg skal prøve å oppdatere bloggen så ofte som mulig for å holde dere informert om hvordan Ramallah er og hva jeg opplever. Nå begynner jeg å bli temmelig nervøs, men jeg kjenner også at jeg gleder meg. De siste kveldene har jeg plaget vennene mine med å huske gamle barneleker jeg skal prøve ut på de palestinske barna - det blir veldig artig, og spesielt når det skal forklares på arabisk. Jeg skal fortelle om hvordan det går... Tips om barneleker mottas med takk forresten!